I begynnelsen har serien en god følelse over seg, ting gir ikke mening, men du blir drevet videre etter å finne ut hva som foregår. Serien bygger veldig opp mot at Takumi er morderen som står bak “New Generation-hendelsene”, og at brukeren Shogun kan se ut til til å være han selv, fordi Shogun alltid på forhånd kan vise til bilder av hendelser som Takumi møter på. Utover i serien finner vi ut at dette ikke stemmer helt, men jeg vil si at det antageligvis hadde vært mye mer interessant om Takumi hadde hatt en splittet personlighet som det hintes til i starten av serien. Desverre referer ikke Chaos;Head til kaoset i Takumis forvirrede hode, men heller en maskinen som tukler med alles hoder. Serien baserer seg på at om noen blir manipulert til å se noe som sant, så blir det sant også. Det er det denne maskinen gjør, samt mennesker med evnen til å gjøre nettopp dette (kalt Gigalomaniacs).

Jo lenger serien går, jo flatere og mer meningsløst føles hele suppa. Karakterene føles ikke troverdige i det hele tatt. Jentene føles like spennende som om de skulle vært laget av papp. Hovedkarakteren er en typisk og lite spennende hovedkarakter med en sutrete stemme du fort blir lei av å høre på. Hovedskurken er også ganske stereotypisk, med det samme teite motivet som alle andre, som stort sett går ut på verdensherredømme eller å skape en perfekt verden i sine øyne, (i dette tilfellet er det snakk om sistnevnte,) samt en tilsynelatende dårlig oppvekst.

5/10